Det viste seg at det var en ganske stor greie, og at det skulle holdes i et kapell. Egentlig gikk det buss fra Chatham 09.30 (rett ved der jeg bor) til dette kapellet, men jeg jobbet til 22.30. Typisk. Det skulle vare fra 22.00-01.00, så jeg stresset med å maile fram og tilbake med Adrienne, fordi dette virkelig var noe jeg ville få med meg. Heldigvis skulle de hente noen castmembers ved bussholdeplassen ved Epcot 22.45, så jeg kunne slenge meg med der.
Det var MASSE mat. Vi snakker kalkun, stuffing, potetmos, søtpotetmos og saus etc. Masse autentisk amerikansk Thanksgiving mat med andre ord. De hadde gresskarpai, eplepai, muffins, pecanpai og flere andre herlige desserter. Halleluja!
Nå er jo verken Elise, Emilie eller jeg kristne. Men jeg har bodd i en amerikansk småby der de fleste var veldig religiøse (mange av dem Amish), og jeg synes sånne tilstelninger er veldig koselige. Det var allikevel litt kleint da to personer skulle fortelle om en periode i livet deres da de syndet, og at de nå hadde fått et nærmere forhold til Jesus. Jeg er en av dem som ler i upassende situasjoner. Du vet begravelse, ett minutts stillhet, når folk kjefter på meg etc. Jeg måtte virkelig holde meg for å ikke le høyt. Det var jo igrunn fine, personlige historier, men jeg får bare en trang til å le. Ikke bra.
De historiene var forsåvidt et stykke for seg selv. Han ene fortalte at han hadde manipulert mennesker, og brukt dem på forskjellige måter. Blant annet seksuelt. Det var veldig mye snakk om porno og sex til å være i en kirke synes jeg, men nå er det noen år siden jeg var i en kirke sist da. Dessuten var han jo et nytt og bedre menneske idag. Den andre personen hadde en såpass drøy historie at jeg ikke vil skrive om det her, men hvordan hun greide å stå foran et titalls mennesker å snakke om noe så personlig. Det står det litt respekt av.
Ellers var det fokus på hygge og mat.
No comments:
Post a Comment