Da jeg kom på jobb og spiste en liten frokostbar som jeg alltid har med meg, så la jeg merke til at Christine var lenge vekk, men regnet med at hun skiftet til bunad. Snart kom hun inn i den norske traileren med et stykke kake med lys, og en "birthday-pin" (som hun hadde skrevet: Linn 20 år <3). sin=")">
Christine tvingte meg i tillegg til å bruke "birthday-pin'en" min hele dagen... Jeg prøvde jo å nekte. Jeg ville ikke ha på den på jobb foran gjestene. Det ville bare være kleint. Men Christine nektet å gi seg, og var som en liten 5-åring jeg ikke kunne skuffe. Energisk festet hun pin'en på bunaden min, og krevde at jeg hadde den på siden hun hadde laget den til meg. Jeg ville jo absolutt ikke det, men ville jo ikke skuffe henne heller, så jeg lot den være på. Da jeg gikk bort til det første bordet, så prøvde jeg å skjule den litt bak brettet mitt. Etterhvert ble jeg vant til at folk gratulerte meg med dagen, og nesten alle tipset meg 20% som er veldig bra, hehe. Det var ikke så dumt allikevel. Selv et bord som ikke var mitt vinket febrilsk til meg, og jeg tenkte: "Freaks" og vinket tilbake. De ropte: "Happy Birthday!" Det er visse ting jeg vil savne ved amerikanere når jeg er tilbake i Norge. De er så nysgjerrige og kontaktsøkende.
Christine sørget for at alle visste at jeg hadde bursdag. Hun sa til og med til bartenderen på spøk at - det var best for han at han hadde gratulert meg med dagen. En dame på kjøkkenet begynte plutselig å synge på et annet språk, og vi stod alle der som spørsmålstegn. Etterpå sa hun at det var den Mexikanskebursdagssangen til meg. Med andre ord, så fikk jeg dusinvis av gratulasjoner idag, og det er det meste jeg har fått noengang. Til og med nye på jobben, som jeg aldri har sett før gratulerte meg. Alt i alt var det bare kjempekoselig, jeg måtte jo bare gi opp ideen om å fortrenge bursdagen min, så spesielt takk til Christine for det=)
No comments:
Post a Comment