Selve showet var helt greit. Vi stod vel på scenen i rundt 10minutter. Vi vinket og smilte, så tror alle var fornøyde. Jeg skvatt skyhøyt når det smalt før konfettien dalte over oss. Jeg hoppet faktisk. Jeg er glad jeg holdt meg fast i fanen (eller hva det nå kalles), som Hans Magnus holdt.
Han første mannen som ble utnevnt til ambassadør tørket noen tårer, og hele opplegget var veldig amerikansk. Mye føleri. Hun som gråt under generalprøven ble ikke valgt. Men hun klappet hysterisk og hoppet opp og ned i hælene hennes mens de andre to ble valgt. Jeg syntes så synd på henne. Jeg fikk helt vondt inni meg. Det stod mellom tre gutter og to jenter, så mange antok de skulle velge en av hver. Da den andre mannen ble ropt opp virket han oppriktig sjokkert. Ansiktsutrykket hans gjorde at det var verdt å stå der. Det så ut som om de hadde vunnet Idol. Familien deres var der med bilder av dem de viftet med i været. Mange heiet og ropte. På første rad satt det smilende folk i dress.
Jeg tenkte under hele seremonien at jeg ikke måtte hoste. Jeg måtte hoste, og det hørtes veldig høyt ut, men håper det druknet i talene og koret. De hadde nemlig et kor som sang veldig lavt mens folk holdt tale. Det var mange som tok bilder, og vi ble også filmet. Vi to fra Norge stod riktignok litt på siden, så vi ble litt anonyme.
Det var igrunn en opplevelse å bli med på dette. Det var mange som takket oss fordi vi var så flinke, men vi gjorde jo ikke så mye. Vi var vel flinke til å gå på scenen, smile og vinke da.
Se på de Disney glisa. De to siste bildene er hentet fra wdwnews.com.
No comments:
Post a Comment